NÅR GRÅTEN KVELES

Jeg pleide å slite med å gråte og gikk på knokene med følelser opp til øra til det brast (høye skuldre anyone?). Manglende ferdigheter i å regulere egne følelser fulgte meg gjennom barne og ungdomsårene. En vanlig konsekvens av det å vokse opp med psykisk syke foreldre, eller i et miljø der du ikke blir møtt på dine følelser slik at du kan regulere dem med nærhetens hjelp.

Jeg tilegnet meg fort den strategi å sette meg selv til side for ikke å ta unødig plass, fordi de voksne hadde mer enn nok med seg selv. Jeg var redd for at min tyngde skulle gjøre deres tyngde, enda tyngre. Kunne noen av oss tåle det? Dette ble mitt forhold til gråten, til sårbarheten - noe ingen kunne tåle.

Senere følte jeg meg derfor ikke trygg nok til å være sårbar, hverken alene eller ovenfor en annen. Jeg syns det var særlig vanskelig som voksen, å gråte foran noen. Jeg svelget gråten og holdt den nede til jeg ble kortpustet og strupehodet verket - det spilte ingen rolle om det var tårer over en rørende filmscene, smerter eller ren og skjær hjertesorg. Jeg beit det i meg og sa “Det går bra! Det ordner seg. Det går over. He he…”

Etterhvert som tiden gikk ble det verre og verre, følelsen jeg fikk når gråten kom snikende var som når kroppen gjør seg klar til å spy. Den ekle følelsen når det er på vei og du tenker “Åh nei! Nei, nei, nei, jeg vil ikke… BRWAAA”. Fordi jeg var redd nå, redd for å møte det gråten ville rense ut etter alle disse årene med tårer som lå der i dvale, i hjertet mitt. Jeg turte ikke å møte mine egne følelser, jeg turte ikke å slippe noen inn, og jeg turte vel i hovedsak ikke å miste kontrollen over meg selv.

Men gråten er like viktig for din emosjonelle helse, som spyleveske på en bil en våt novemberdag, på E18 bak en lastebil...

Den renser ut grumset og balanserer din opplevelse av virkeligheten og det du har opplevd og båret på. Sikten blir rett og slett klarere, perspektivet heves. Tyngden i brystet letter og det gode i deg siver lettere frem igjen.
Kroppen din sender signaler hele tiden, forsøker å lede seg og deg tilbake til harmoni. Kroppen din er den største fordelen du har for å navigere dette livet (ja til om med når det er dårlig stelt med den, tro meg, det har vært dårlig stelt med min!). Men ditt indre liv, din pust og din gråt er det vanskelig å ta fra deg, og med det kan du gjøre mye - med det kan du transformeres!

Jeg har lært meg å gråte nå. Det var forøvrig med god hjelp fra noen andre som stakk inn kniven og vrei til, som man sier det i terapien. Nå ønsker jeg den velkommen med etterlengtet takk, og lar den renser ut livet som skjer slik at jeg forblir åpen og nær det som kommer. Og når den i ny og ned setter seg fast i halsen, setter jeg en spilleliste på ørene dedikert til gråten og hjelper den i gang! ;)

Med ønsker om en rensende, god gråt (og en pose spyleveske i bagasjerommet ditt, just in case).

Malee <3